Globaliseringskonferansen

Forum for Utvikling og Miljø og Spire arrangerer debatt som retter søkelyset mot Norges dobbelrolle som pådriver og brobygger i FNs klimaforhandlinger, samtidig som klimatiltakene som gjøres hjemme er tynne.

Kan vi fortsette slik uten å bli avslørt, med store ord ved forhandlingsbordet, mye penger til klimafinansiering, men en pinglete politikk på hjemmebane?

Seminaret vil se kritisk på Norges rolle i klimaforhandlingene, og på hva det må bli enighet om på klimaforhandlingene i Lima i desember (COP20), for at det skal kunne vedtas en solid og rettferdig klimaavtale i Paris i desember neste år.

I panelet sitter:
Stortingsrepresentantene Rasmus Hansson (MDG) og 
Siri Meling (H),
Arild Hermstad fra Framtiden i våre hender og
Håkon Sælen fra CICERO Senter for klimaforskning .

Innleder: 
Bård Lahn, tidligere leder i Natur og Ungdom og forfatter av boken "Klimaspillet. En fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter "
------------------------------------------------------------------------------
Norge har i en årrekke ønsket å spille en rolle som brobygger og pådriver i klimaforhandlingene. Rollen ble definert av de rødgrønne og videreføres av den nåværende regjeringen. En stor delegasjon fra Klima- og miljødepartementet og andre departementer er opptatt med å forberede og gjennomføre forhandlinger på heltid, og på de mange møtene gjennom året deltar en solid norsk delegasjon på høyt nivå. I Regjeringens strategi for klimaforhandlingene står det at Norge skal være en pådriver og konstruktiv partner i forhandlingene, med sikte på å være ledende i arbeidet med å styrke det internasjonale klimaregimet. Dyktige diplomater reiser verden rundt for å bygge broer og skape dialog mellom de forskjellige interessene i alle verdens land. 

Norge får stor respekt for dette arbeidet, og også solide bevilgninger til regnskogsbevaring og utbygging av ren energi i utviklingsland gir solid kred internasjonalt. Noen ganger møter imidlertid Norge, som en stor oljeeksportør, seg selv i døra i klimaforhandlingene. 

På hjemmebane er det imidlertid ikke det samme trøkk for å få ned Norges egne utslipp. Månelandingen ble det ikke noe av, og utslippene fra petroleumsindustrien går opp. Og veitrafikken øker også hvert eneste år, mens jernbanen skriker etter opprustning. Mangelen på samstemthet i Norges politikk kommer bl.a. til syne i mangelen på eierstyring i forhold til Statoil, med tjæresand og Utsiraplaner som nylige eksempler, eller Statoils ferske planer for massiv utbygging av gassressurser i Tanzania. (Andre eksempler kan finnes)

Det er også ille at de rødgrønne som satt i 8 år, så vel som den nåværende regjering, er uinteressert i å trekke Oljefondet ut av investeringer i «fossile» bedrifter. 
Kan vi fortsette slik uten å bli avslørt, med store ord ved forhandlingsbordet, mye penger til klimafinansiering, men en pinglete politikk på hjemmebane?


Arrangør: Forum for utvikling og miljø, Spire